Om Lisbeth og Hans Kristian

At vi to er blitt et par er vel en større overraskelse for oss en for våre venner. For egentlig er vel vi så ulike som det er mulig for 2 personer å bli. Når vi ble kjent med hverandre besto mitt liv av daglige turer til mitt stamsted Majoren, mens Lisbeths liv besto av daglige turer med sine BCer. Første møte var over en kaffekopp hjemme hos meg på Gudeberg, som endte i en lutefiskmiddag på Majoren. Et evenement som faktisk ble på ikke mindre enn 7 timer. Etter det ble det ikke mindre enn 3 runder med lutefisk på dette stedet, og et godt vennskap var i rask utvikling. Etter noen lange kvelder og netter med prat, kom vi vel etter hvert til den erkjennelse at vi hadde en del ting som faktisk kunne bli felles interesser. Data, og ikke minst bilder. Jeg tar bildene, og Lisbeth manipulerer og bruker dem. En ordning som faktisk fungerer veldig bra. Vår største uenighet så langt, er faktisk om rakfisk er godt (sjekketriks), og scrolling på WEB-sider. Vi er begge godt voksne, og har våre erfaringer på godt og vondt. Lisbeth har 30 år med hunder, trening og konkurranser, jeg har omtrent det samme med reising, fotografering og skriblerier. Både i bladform og på nettet. Der vi virkelig traff hverandre var vel i prat og kos med hundene. Selv om erfaringene har vært veldig ulike, Lisbeth som hundemenneske og jeg levnede interessert i alt som kan fotograferes. At Lisbeth ALDRI har kommet med krav om at jeg skal delta i hennes hundeliv har også vært en medvirkende årsak til at jeg har fått et godt forhold til hennes hunder. Cas med sin litt rufsete psyke var den hunden som virkelig fant veien til mitt hjerte, og med egen erfaring fra samme diagnose ble det egentlig en utfordring for meg å se om dette også kunne fungere på en hund. I tillegg fikk jeg anledning til å forsøke både felt og lydighet med Tess, og det å oppleve en hund som faktisk gjør det samme for "ukyndige" meg, som for erfarne muttern, var et tankekors. Dette var jo skikkelig moro, for det fungerte. Tess gikk like bra sammen med meg, som hun gjorde for henne. I tillegg gikk jobben med å bygge opp selvtilliten til Cas raskt fremover, og jeg fikk mer og mer sans for han. Noe han også gjengjeldte til fulle. Til stor glede både for Lisbeth og for våre venner. Og vi kan vel si nå at Cas og jeg har utviklet oss til et skikkelig radarpar, tilnærmet uadskillelige. Til Lisbeths stor glede. For egen del har de daglige turene gjort meg meget godt fysisk, ødelagte ankler og knær, er klart på bedringens vei, og fysikken er det samme. Jeg synes virkelig at disse turene ute sammen med hundene alene, eller når vi alle går sammen er blitt et daglig høydepunkt. Det å gå turer er noe jeg egentlig fikk mer en nok av i barndommen. Jeg har inntil de siste månedene hatt en absolutt urban livsstil, der turer i skog og mark egentlig er sett på som noe bortkastet. Nå er det faktisk jeg som er mest oppsatt på å komme seg ut om morgenen, til og med når det regner.